Bloginnlegg om "Karens jul"

”Karens jul” er et utdrag fra Politiken (1885). Det er skrevet av Amalie Skram (1846-1905) og er en novelle.

Handlingen foregår i desember tett opp i julen, været er kaldt og skiftende. I et lite fergehus nede på kaien, har en ung kvinne, Karen, med barn tatt ly for været. Politibetjenten hører gråt fra fergehuset og går for å finne ut hva det er. Da oppdager han Karen med barnet på armen. Karen hadde slått ly der, siden madam Olsen, som hun tjenestegjorde med, var på reise som jordmor og hadde blitt syk.  Politibetjenten og Karen inngikk en avtale at hun skulle være ute fra fergehuset tidlig julemorgen, om tre dager, for da hadde mest sannsynlig madam Olsen kommet hjem. Egentlig skulle hun ha blitt tatt med til stasjonen. Dagen etter hadde politibetjenten sett henne i fergehuset med barnet i armene, sovende. Da han på juleaften hadde funnet hun og barnet i samme stilling, som for to dager siden, var de døde begge to. Fergehuset ble da revet.

Fergehuset kan stå som et bilde for Karens tragiske skjebne, fordi huset blir beskrevet som falleferdig og når det fryser utvendig, blir det frost inne. Karen er et menneske som har levd et hardt liv, og er beskrevet med utslitte klær. Hun er utslitt, falleferdig. Til slutt klarer ikke Karen mer, og dør.

Typisk for naturalistiske tekster er at enkeltmennesket ikke var i stand til å gjøre noe med sin situasjon og derfor ikke kunne lastes for sine handlinger. Et eksempel på dette fra novellen er at Karen og barnet ikke hadde penger nok til å bo et annet sted, og måtte derfor ta inn på fergehuset på kaien. De hadde ingen annen mulighet, til kanskje å overleve. Det som var viktig i naturalismen var at hele samfunnssystemet måtte endres. Kanskje hadde Karen og barnet overlevd, visst samfunnet hadde vært annerledes?

Jeg synes at Karens jul er en trist novelle, men gir et poeng ut i fra naturalismen tenkning. Karen hadde en god tro, om at madam Olsen skulle komme tilbake, men det ble for sent. Hun taklet ikke været og strøk med. Det som kanskje var det verste var at barnet, ut i fra Karens handlinger, også døde. Barnet fikk ikke en sjanse til å utrette noe; bli voksen og tjene sine egne penger – utrette noe mer enn moren. Men det var for svakt til å overleve.

Blogginnlegg om "Et dukkehjem"

 

”Et dukkehjem” er et realistisk drama som er skrevet av Henrik Ibsen. Det handler om en ung kvinne, Nora, som prøver å nedbetale sitt lån, uten at mannen, Torvald, skulle få vite at hun hadde lånt penger bak hans rygg. Disse pengene hadde hun brukt på å redde mannen sin fra sjukdom. Handlingen foregår i en borgerlig familie, i dens hjem, og det var en illusjon av virkeligheten.

Realisme hadde et positivt menneskesyn, og mente at mennesket hadde en fri vilje og kunne ta opp kampen for å endre sine kår. Dikterne skulle gjennom sine verk prøve å hjelpe mennesket å se falskheten og urettferdigheten rundt dem. De ville vise hvordan det egentlig var i samfunnslivet, og ikke forskjønne det slik det hadde blitt gjort før.

Dramaet ”Et dukkehjem” er en del av det moderne prosjektet, fordi det setter problemer under debatt. På denne måten skulle samfunnet utvikle seg og bli mer moderne. Samtidig gjorde Henrik Ibsen det som var de realistiske forfatternes intensjon, å etterligne virkeligheten slik at samfunnet skulle forandre seg til det bedre. I tillegg fikk vi se at samfunnslivet ikke var perfekt, menneskene hadde sine problemer å stri med.

Jeg synes at det var interessant å se at det som stod i norskboken ble gjenspeilet i ”Et dukkehjem”; det moderne prosjektet og realismen. Dramaet hadde sine små høydepunkter, men kunne i lengden bli litt kjedelig. Men samtidig var det litt morsomt å se et drama som er så gammelt, filmatisert, ettersom forfatteren levde for over hundre år siden.